Kretsbannerkonkuransen

I helgen var det mye som skjedde på speiderfronten; Det var kretsmesterskap i speiding for vandrere og stifinnere og furenes-dager. Roverlaget s.i.s.t, AKA Tasta's roverlag, skulle være postmannskap på søndagen. Ellers var de ikke, på noen som helst måte, bundet til andre oppgaver enn å tilberede-, og spise-, middag på lørdagen, noe de gjorde med glede, da de ellers ikke hadde fått være med...

Jeg, Marit, Maren og Lars Atle kjørte opp til fureneset tidlig, fredagsmorgen (omkring klokken 15.00), med telt, flagg, banner, patruljekasser, teltstenger, presenninger etc., slik at patruljene slapp dette. Jeg tok med meg dragen min, en sovepose, gitaren min og noen andre småting (klær, kniv, øks, sag, lommelykt, tau, bestikk, mat, sko, skokrem, zippo, liggeunderlag, hatt, solbriller, kamera osv.), en, etter hvert, ganske tung sekk med andre ord...

Når teltet var slått opp, begynte det så smått å komme andre speidere, men ennå var det bare vi som hadde fått opp telt, og fått ordnet oss skikkelig. Jeg var travelt opptatt med å observere gresset gro, da jeg, med min superinteligens, kom på at dragen min var med oss på tur. Jeg pakket ut dragen, monterte den og tenkte at nå var det bare å fly, men nei: I min store begeistrelse hadde jeg selvsagt ikke tenkt på vinden som en vital del i det å få dragen til å fly. Det kom jeg imidlertid ikke på før jeg var svett, og lei av å løpe som en hest fram og tilbake. Prosjekt-Drage ble skrinlagt til neste dag.

Rett etter frokosten, neste dag, var speiderne på oppgave. Dette betød at ledere, og ikke minst rovere, hadde minimalt med ansvar for noe som helst. Jeg og Stian tok frem dragen. Etter tre forsøk, og mye flaks, fikk vi den opp i lufta, hvor den tilbrakte den neste halvtimen, før den falt ned, og motsatte seg ethvert forsøk på å fly igjen.

Etter hvert kom Steinar også. Det er bedre å kjede seg med andre, enn alene...

Vinden tok seg opp, "Drage!!" tenkte vi i kor. Eneste plassen det var sterk nok vind, var nede ved vannet, så vi sendte den opp der. Da vi, etter kort tid, nådde enden av lina, skjøtet vi den med ei fiskestang, og vi var back in buisniess. Trodde vi. I buisniess var vi først da dragen, pga. menneskelig svikt, for utover dammen, tok en loop, og styrtet i det kalde vannet, omtrent tredve meter fra land. Stian's umiddelbare respons var å strippe helt ned, og svømme etter, men etter et par svømmetak innså han at det var for kaldt, og at det måtte være en annen løsning på problemet. Det var det.

Den andre løsningen var å vente på at strømmen skulle føre dragen trygt i land på den andre bredden. Dette skulle, etterhvert, vise seg å være svært tidkrevende. Det var derfor ikke med lite glede at vi, tre timer senere, kunne plukke opp dragen med fiskestanga til Steinar.

Det var nå tid for middag, diverse grillmat med tilbehør.

Etter alt for mye mat, litt cola og noen sjokoboller, bestemte vi oss for å gå til demningen, oppe i heia.

Copyright A�Labs Andreas

Etter ca. seksti intensive gåminutter, og omtrent like mange pauser, var vi omsider oppe på demningen. Vi gikk ned, spiste litt mer, og la oss til å sove. Zzz...

Neste morgen var hard, det var kaldt, jeg var trøtt, og tåka lå som et teppe over området. Etter en langtrukken flaggheis, litt info, og ei sjokobolle, var det ut å være postmannskap på rundløypa. Dette betyr fire timer i kulde, uten mat...
Etter tre relativt kjedelige timer, kom patrulje Seigdamer, fra Hinna. De var ganske interessante, og prøvde flere ganger å bestikke meg med, nettopp; seigdamer. Dette hjalp imidlertid ikke, da de kom på 2. plass, bak den fantastiske Amøbe patruljen fra Tasta, min gamle patrulje. De forsvarte tappert tittelen fra fjorårets konkuranse, og beviste at de er best!

Etter dette gjenstod det dovask, rydding og så var vi på vei hjem. Vel hjemme var det ubeskrivelig godt å få gå på skikkelig do, og ta seg en dusj. Nå gjenstår bare å legge seg.

God Natt
Med SpeiderHilsen
red.